Eirik & Vegards Togtur.

På tirsdag valgte jeg og Vegard og ta oss en liten utflukt for å ta noen bilder. Vi skulle egentlig komme oss til havna, eller elva. Men det skjedde ikke. Vi prøvde å vise oss frem på kartet med å peke på havna. CNG(Auto Richza) kjørte oss ett helt annet sted. Vi valgte å bare sitte på å se hvor vi havnet.

Vi ble sluppet av ett sted hvor solid bakke ikke lenger var ett begrep. Bakken bestod hovedsaklig av nedtråkket gress, kål og søppel. For førstegang på lenge følte vi oss egentlig veldig som de "eneste" hvite igjen. Men bit på, vi spaserte litt bortover. Da etter 10 minutter fant vi en togbane, som gikk rett igjenom. Og folk bodde langs togbanen.

"Lets walk along the railroad" Sier Vegard.
"Allready ahead of you" Sier Eirik mens han allerede er på vei inn.

Vegard homper nølende etter. (Haha.)

Når vi har gått ca 5 meter langs toglinjene kommer det masse unger rundt oss som begynner å føge etter oss. De klapper og Jubler. Noen diskre inngang til togsamfunnet fikk vi ikke. Disse ungene følger etter oss ca 30 meter før noen ungdommer kommer å truer de med stein og vil kaste stein på dem hvis de følger etter oss. Ungene stikker, Ungdommene følger etter oss. Vi begynner å ta bilder.

Vegard er i fullgang med fotoshoot av noen bangladesh folk.

Så snille og veloppdratte som vi er, viser vi bildene etterpå. Selvom de fleste bildene er maks dårlig komponert, Alt formye folk inne i bilde, kanskje litt bom på eksponering, Og personene har falskere smil en Onkel skrue. Så blir de veldig glade når de får se bilde av seg selv, og det ser ut som dagen dems er fullkommen. Bare hyggelig :)

Vegard foran litt av mengden som følgte etter oss. Selvom de bor langs en toglinje, og det paserer ett og annet tog forbi hvert 15 minutt. Ser det ut som de koser seg. Iallefall når de kan bli tatt bilde av

.

Barna som sitter på toppen av togene blir også like gale. "Strike a pose" før toget har gått forbi. Sant skal sies så er ikke togene her så moderne at de går noe fort, så man for god tid til å ta bilder av evt unger som jubler og hoier oppå toget.

Det hører med til historien at langs togbanen gikk det veldig mange gjeiter også. Disse gjeitene var velig pene, og syra. De var nemmelig spraytagget. Rosa.

Men selvom de lever langs toglinjer var det veldig morsomt å se hvordan de velvillig poserte for bilder. Nå skal sant sies at de var så gira at vi nesten ikke fikk velge hvem vi skulle ta bilde av. De pekte på alle nye som kom i gjengen og sa masse rart på bangla. Jeg gjetter det var noe som "Ta bilde av han/ho/de/det/den/dem/

Kjører litt laidback western style.

Vi fikk jo også show og akrobatikk av de sprekeste ungene. Dette var VELDIG gøy at vi tok bilde av, for det å se på seg selv når du står opp ned var utrolig morsomt for de. Og vegard kommanderte ungene rundt og opp på objekter som en dreven ressigør.

En fornøyd vegard, mens tilskuerne venter spent på resultatet. Dette ga meg en 5 minutters mulighet til å faktisk få litt pusterom. Takk Vegard.

Det var en veldig morsom og gøy tur, selvom vi ikke fikk så veldig mye bra bilder. Men det var virkelig morsomt å se hvordan de som lever i en togbane, og ikke har så mye overlever og storkoste seg, iallefall når vi kom på besøk.

Denne lillepjokken bestemte seg selv for å være min guide og reiseleder. Han valgte fint ut folk og objekter jeg skulle ta bilde av, men også hvem jeg ikke skulle ta bildet av. Vi hadde en veldig koselig samtale om tog og busser. Det var iallefall det jeg snakket om, mens vi gikk der. Jeg tror han snakket om det samme. ;)

Når vi bestemte oss for å dra tilbake til hotellet, var det en av de i gjengen som følgte etter oss, som bestemte seg for å virkelig følge etter oss. Han hadde litt mer staslig tøy enn de andre. Og var veldig snill. Selvom han ikke pratet engelsk. Han følgte oss til en CNG, pruta den ned til 100taka. Og satt seg i den og følgte oss helt til hotellet. Som var ca 40 minutter med CNG. Når vi kom frem til hotellet viste oss han tre id kort. Ett for han, ett for moren og ett for faren hans. Alle stod det "Gouverment of Bangladesh" pluss masse rareting på Bangla. Det var litt stilig. Når vi stod uten for hotellet tok vi han i hånden, Takket for oss og gikk inn. Han smilte og tuslet nedover gaten.

Jeg delte også ut hele røyk pakka mi halveis ufrivillig på togbanen.


Det var en gøy tur. Og vi skal rekke iallefall en til før vi reiser hjem;)

Nå er det på tide å begynne å skrive captions til storyen min.

Dhaka donut

Ekstra tid om morgenen + donut-crave = Jakten på Kings Confectionary

Vegard og Roza har sultenansiktet.

Det ser ut som Vegard har funnet stedet ...

... Kings Confectionary!

Happy faces! Sjekk donutmåltidet.

Roza er litt happy.

Donut-pose


Så var det hele ferdig. 2 immodium på hver hjalp på resten av dagen.

PS: Bildene er tatt med kompaktkamera for å opprettholde blogg-imaget.

Status update

Da er opplegget her i Bangladesh ca. halvveis og dette er NOE av det vi har gjort hittil:

- Vært sjuke. De fleste har hilst på en eller annen form for sykdom som gjør at maten kommer ut der den vanligvis kommer inn. Eirik og Torleif påstår nå at de to ikke har vært syke og har gitt 500 taka (40 kr) hver inn i en pott som går til den av de som blir sjuk sist. (Pro tip: Ikke spis Pepperoni-Pizza på Dominous. Hør på Ivar)

- Kjørt rickshaw. For de fleste har nok det blitt brukt gjennomsnittlig 1 time hver dag på denne fancy sykkel-taxi-greia. 90% av turene går greit, men av og til er noen uheldige og blir sendt på en to-timers rundtur i Dhaka på jakt etter f.eks skolen.

- Endra div. vaner. De fleste har slutta å bruke sokker og sko, og gått inn sandalene. Selvsagt er det noen som absolutt skal bruke sokker i sandaler (haha). Luksus som kniv og gaffel er noe de fleste har avstått fra, og heller tatt henda fatt. Ganske grisete å spise så mye ris med fingra av og til. Alle har også kjøpt seg local-klær som det allerede er blogga om, og som de fleste sikkert kommer til å bruke MASSE den første uka tilbake på Bjerkely.

- Utvikla fotoskills. Mange har blitt utfordra med gode fotooppgaver og blitt tvingt til å levere bilder selv om man er sjuk eller lei. Jeg tror at dette hjelper oss slappe Bjerkelyelever ganske fint når vi MÅ levere, uansett. Bare vent til vi kommer hjem, og viser de forskjellige seriene!

De fleste er nå godt i gang med sin "hovedoppgave" som Ivar har fortalt om. Jeg for min del jobber med "Youth and Education", og har fokus på utdanninga man får på en islamsk skole (Madrassa). Hittil har jeg besøkt to slike skoler og kommet i kontakt med mange studenter og lærere, som alle viser en ekstrem gjestfrihet og åpenhet til de som besøker skolen. Dette gjelder også Bangladesh in general. Gjestfrihet er noe som blir lagt stor vekt på av alle.

Ved siden av dette har vi spist masse rart, opplevd masse gøy og gjort alt annet man gjør på en skoletur, og litt til. Vi har blitt kjent med en skolehverdag litt annen en Bjerkely, hvor Flisa er blitt til en by med flere millioner og biler er blitt til rickshawer. Dagene er lange, og arbeidet er (for de fleste) ganske intensivt. Nå har vi kommet til et tidspunkt hvor hotellet (Ambrosia) og skolen (Pathshala) er blitt hverdagslige steder. 

Det er rart at vi nå er halvveis og at det er under 2 uker til vi er tilbake i kalde Norge. Uansett kommer vi nok til å oppleve masse i løpet av neste og siste halvdel av turen som garantert kommer til å gjøre denne turen enda mer legendary enn den har vært hittil (if possible).

- Mats

Gratulerer med dagen Susanne!

Susanne er 19 år i dag,

så etter beste tradisjon lager vi masse styr og kjøper de mest ubrukelige gavene vi finner.

Eirik, Vegard og jeg ga henne et slott med hoppende pingviner.

Therese og Anders kjøpte en kjempefin kake og alle barna koste seg masse.

Fornøyd bursdagsbarn

Batteridøra var skrudd fast, men da kom endelig spenstkortet til nytte

Ganske awesome..

De hopper og sklir og spiller en trudelutt som går om igjen og igjen og igjen.

Torleif filte vekk bakdelen til den svarte pingvinen så den skulle sprette opp trappa baklengs, noe som endte ganske grovt...

Clincher-bildet! aaaaje

Syk..

Så har det altså skjedd. Jeg har reist i over 15 timer til et land langt vekk, og ender opp sengeliggende. Feberen sniker seg på, kroppen vil ikke adlyde, og krangelen med magen om den skal holde på maten jeg spiser, er blitt en vane.

Etter å ha vært så godt som sengeliggende i de to research dagene, tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme meg på skolen. Det begynte vel så bra, helt til jeg ikke lenger klarte å holde hodet. Hasib ga meg en grønn, vondtsmakene drikke, noen paracet og sendte meg tilbake til hotellet i bilen sin. Fikk streng beskjed om å få i meg litt mat, sove og drikke masse vann. Og det er igrunn det dagen har gått til.

Savnet av min snille mamma som alltid passer på meg, og noen glade hundefjes, har vært stor. Og motivasjonen for oppgaven min her, har vært greit langt nede. Men nå er jeg på bedringens vei, blitt god venn med et paracet brett, og fått meg en kontakt, som skal følge meg til et senter for handikappede mennesker. Der håper jeg det blir noen bra bilder, og at motivasjonen og overskuddet kommer snikende tilbake.  

- Susanne

På vei hjem fra middag.. etter rushtid

Fotoshoot på hotellrommet

De fleste ligger rett ut og spyr for tida, så vi er ganske lei hotellrommet. Nå er vi på bedringens vei og legger ut noen bilder av rommet vårt (Therese, Jenny og Susanne)

Vi får nesten ikke mat her så kjøleskapet er fyllt med diverse sunnkost... 

Stort og fint bad

Droppa roomcleaning i dag, siden vi ikke gadd å gå ut av rommet

Noras hjemmelagde is the shit

Boller og dipp

Gutta dekorerte vifta vår med sokker og undertøy. Jenny sin sokk ble der permanent. Roomcleaning-fyren syns dette var utrolig arti