Så har det altså skjedd. Jeg har reist i over 15 timer til et land langt vekk, og ender opp sengeliggende. Feberen sniker seg på, kroppen vil ikke adlyde, og krangelen med magen om den skal holde på maten jeg spiser, er blitt en vane.
Etter å ha vært så godt som sengeliggende i de to research dagene, tenkte jeg at jeg skulle prøve å komme meg på skolen. Det begynte vel så bra, helt til jeg ikke lenger klarte å holde hodet. Hasib ga meg en grønn, vondtsmakene drikke, noen paracet og sendte meg tilbake til hotellet i bilen sin. Fikk streng beskjed om å få i meg litt mat, sove og drikke masse vann. Og det er igrunn det dagen har gått til.
Savnet av min snille mamma som alltid passer på meg, og noen glade hundefjes, har vært stor. Og motivasjonen for oppgaven min her, har vært greit langt nede. Men nå er jeg på bedringens vei, blitt god venn med et paracet brett, og fått meg en kontakt, som skal følge meg til et senter for handikappede mennesker. Der håper jeg det blir noen bra bilder, og at motivasjonen og overskuddet kommer snikende tilbake.
- Susanne
2 kommentarer:
vi var mange som var på bånn og bare hadde lyst til å drite i alt og dra hjem husker jeg. men når vi bare kom oss ut å fikk tatt litt bilder igjen, så blei alt bra. til og med rakel, med sine vonde lunger, overlevde, og jeg tror hun er glad hun ble værende (selv om det kanskje ikke var så lurt eller? hehe)
God bedring a susanne! :) jeg savner deg!
Legg inn en kommentar